Jepp, jeg er feig. Eller?

I dag har jeg tenkt på en sak veldig mye, og det er det at jeg er veldig feig. Sykt feig egentlig. Følet meg litt som løven fra Trollmannen fra Oz. Når jeg skrev innlegget om dopapir i går, så var det egentlig mer en refleksjon over meg selv enn selve artikkelen. Jeg velger alltid den enkle veien. Jeg unngår det jeg syns er vanskelig, fordi jeg har funnet ut at jeg beskytter meg selv slik.
Når jeg tidligere fikk panikkanfall av angsten for skolen, så bestemte jeg meg for at dette var for ondt, og at jeg ikke ville mer, jeg skulle unngå problemet så langt jeg klarte. Og hadde jeg ikke brukt denne taktikken så hadde jeg enten vært død eller gått på skole som alle andre, men en stund lente det veldig mot det første alternativet. Det er faktisk den harde realiteten. Slapp av, dette har jeg kommet over nå!
Men selv om jeg har kommet langt, og skolen er ikke på langt nær så skremmende som før, så er jeg fortsatt redd og feig. Alle ubehagelige situasjoner er noe jeg vil gå rundt og over, og ikke ha en tå innenfor. Det er bare enklere slik.
Jeg velger å tro at jeg har blitt tøffere. Jeg har blitt mer sosial, jeg har funnet noe jeg brenner for (fagforeningsarbeid) og jeg tør faktisk å gå på senteret alene og å sette meg på onkel alene med en bok. For de som har kjent meg en stund, vet de at dette er stort! Jeg har stort sett hele livet vært sjenert og hadd vanskelig for å bli kjent med nye folk. Dette har forandret seg. Og da lurer jeg på om jeg faktisk ikke er så feig lell? Eller kanskje bare mindre feig enn jeg var.
Jeg har fortsatt enkelte dager da jeg bare vil låse meg inn, grave meg under dyna og bare sove og håpe at alt ordner seg på den måten. Men slik fungerer det ikke, og det begynner jeg å forstå. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er fire ting som har reddet meg gjennom mye, det er: Jobben min, familien min, kjæresten min og vennene mine. Uten dette så tror jeg ikke jeg hadde hatt noen grunn til å stå opp om morgenen. Det betyr alt for meg.
Nå må dere ikke tro at jeg sitter her og griner og depper. Jeg bare reflekterer. Jeg har det faktisk ganske ålreit nå om dagen. Tankene mine er der, men jeg lar ikke de negative påvirke meg slik de fikk gjøre før, ikke til den grad hvertfall.
Målet mitt er å kunne gå inn på en skole uten å føle noe ubehag, men jeg vet at det er langt igjen. Men en dag vil jeg klare det, og den dagen vil antageligvis være den største dagen i mitt liv.