Savn

Et gammelt bilde av meg og Pål Inge 

For ca en time siden sa jeg hade til kjæresten min. Han har nå begynt reisen mot Russland, hvor han skal arbeide i 1 måned. Det er jo egentlig ikke så lang tid, men savnet er der lell. Det virker innmari tomt og rart uten han her. Han er jo den som får meg til å le bare ved å se på meg. Pga. medisinen jeg går på får jeg ikke vist følelser spesielt bra, så tårene hagler inne i meg, men uten på er det bare et tåpelig glis. 

Savn må være en av de mest kompliserte følelsene en kan ha. Det er både godt og ondt på samme tid.
Jeg håper denne måneden går fort, for da kan jeg kysse kjæresten min igjen, og det er noe av det beste jeg vet.

Nå blir det pakking, for selv skal jeg også på en liten tur i morgen. Da er det skoleinformatørkurs med fellesforbundet, og det blir moro, håper jeg :)