I det siste har jeg begynt å tenkt på hvor mye vennene mine faktisk betyr for meg. De betyr faktisk alt, og jeg ser ikke bare på de som venner, men som familie, en del av meg, en del av hjertet mitt, en del av sjelen min.
I dag har jeg virkelig tenkt og følt mye, jeg har vurdert og analysert. Og jeg kommer tilbake til den tanken at den eneste personen som faktisk drar deg ned i mørke hull og gjør dem dypere og dypere, er deg selv. Du er den som lager situasjoner, som gjør ting verre enn det er og bruker den store spaden som ikke veier noe til å grave deg ned. For det er fryktelig enkelt å grave seg ned, spaden veier ingenting. Å grave seg opp, å bygge seg opp, tar mye mer kraft og energi, men i lengden er det verdt det. Så selv om det kan virke håpløst og spaden plutselig veier to tonn, så må man begynne å bygge oppover, så man til slutt står på en stor haug og ser ned i det mørke hullet mens man kjenner solen og energien stige. Jo mer du bygger, jo sterkere står du. Jeg sier ikke at det er enkelt, det er ikke gjort på en dag, heller ikke på et år, det er noe du må gjøre hele livet, men det viktigste er å aldri gi opp, selv om du noen dager synker litt i jordhaugen.
Gi aldri opp, du er den beste av det beste, og du blir stadig bedre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar